søkja

See also: sokja

Faroese

Etymology

From Old Norse sǿkja, from Proto-Germanic *sōkijaną, from Proto-Indo-European *seh₂g- (“to seek out”).

Verb

søkja (third person singular past indicative søkti, sókti, third person plural past indicative søktu, sóktu, supine søkt)

  1. to seek
  2. to apply for

Conjugation
Conjugation of søkja (group v-11søkja)
infinitive søkja
supine søkt
participle (a5)1 søkjandi søktur
present past
first singular søki søkti/
sókti
second singular søkir søkti/
sókti
third singular søkir søkti/
sókti
plural søkja søktu/
sóktu
imperative
singular søk!
plural søkið!
1Only the past participle being declined.

Norwegian Nynorsk

Alternative forms

Etymology

From Old Norse sǿkja, from Proto-Germanic *sōkijaną, from Proto-Indo-European *seh₂g- (“to seek out”).

Verb

søkja (present tense søkjer, past tense søkte, past participle søkt, passive infinitive søkjast, present participle søkjande, imperative søk)

  1. to seek, look for, search
    Eg søkjer etter ein stad å bu.
    I seek a place to live.
  2. to apply
    Eg har tenkt å søkja på stillinga.
    I'm going to apply for the position.

References
This article is issued from Wiktionary. The text is licensed under Creative Commons - Attribution - Sharealike. Additional terms may apply for the media files.